Shopping Mall

Heihei alle sammen!

Vet dere hva, nå har jeg akkurat skypet (telefonsamtale via internett...) med min norske familie! Det var koselig. Men fælt, jeg er dårlig på norsk, det er ikke flytende, det er... Hakkete! Men, det var fint. Og ikke minst det å kunne se dem via cam funket også bra, det er koselig med noe litt annet enn bilder. Og jeg fikk se lille bofsevofsen min igjen, Trixie-mor! Åh, jeg skal kose så masse med henne når jeg kommer hjem. Jeg ropte tilogmed på henne via mikrofonen, men lille søte Trixie er så dum som hun alltid har vært, og gadd ikke engang se to ganger på dataen! Haha.

Jeg fikk også en oppfordring fra den norske familien, som sa jeg skulle blogge om absolutt ALLE detaljer fra en vanlig japansk dag, så i nærmeste fremtid skal jeg prøve å få til det. Er det noe dere har lyst til å lese om? Jeg skal prøve å legge frem litt bilder og sånt fra typiske japanske måltider. Og diverse ting som jeg glemmer at kan være spennende, siden jeg er blitt vant med det. Men, sjerpings! Nå skal dere få mer spennende og japansk info!

Og ellers skal jeg rapportere bittelitt fra dagen min. Vi bestemte oss nemlig for å dra på et svææært kjøpesenter i Yokohama. Og, det var virkelig svært. Vi har ikke sånne i Norge, men det er nok litt typisk amerikansk over det. I alle fall, jeg ble satt ut. Det var et stort sted, satt sammen av masse uteområder og butikker alle steder, pluss en hovedbygning, som også hadde parkeringshus. Utrolig fint sted, og det hadde vanvittig mye klær i alle mulige stiler. Men minuset, her etterligner Japan Norge med hensyn til kostnader. Jaa, klærne ble litt dyrere. Men, du kan fortsatt handle billig! Norge krever nok mer enn det Japan gjør, uansett. Japan har dyre steder også, men jeg fryder meg over at merkeklær i Japan koster like mye som H&M i Norge. Visste dere at man har H&M i Japan også? Men bare 1 butikk, og den ligger i Toyko. Jeg kjøpte ikke så mye i dag, mest fordi jeg har ganske bra med ting, og jeg ble vettaskremt i går, da jeg fant ut at jeg mest sannsynlig må ha med meg en koffert til hjem... Haha. Uansett, det var veldig gøy å glo! Jeg vil tilbake dit en gang.

Vi spiste også mat der, og jeg ble facinert over spisestedet vi valgte. Vi ble litt fristet, fordi stedet så fancy ut, og som alle japanske resturanter, har de stilt ut noen av de beste rettene sine i et utstillingsvindu. Og gjett hva, maten er laget av plast.. Haha, men det ser smakfullt ut og man blir fristet nok til å gå inn og ta en titt! Jeg og Yoshie tok forresten på den plastiksjokoladekaken som sto utstilt på et bord. Da var den ikke fullt så fristende lengre! Men, fancy.

Stedet hadde en disk, hvor du bestilte deg en bilett, med strekkode på. Inne i resturanten, som egentlig bare var en svær, fancy sal, hadde masse mindre barer. Du kunne velge mellom hamburgere og biff, vestlig mat, japansk mat, kaker og sist men ikke minst, drikke. Du valgte deg en av disse barene, jeg tok den vestlige, og tar med deg biletten din dit. Så forteller du hva du vil ha, gir dem biletten, hvor de biiper inn det du skal ha, også får du med en sånn liten elektrisk dings, som piper når maten din er ferdig. Jeg bestilte meg Pizza med mais! Og med drikke til, melon brus. Mannen som sto i drikkebaren var søt, og han smilte så fint til meg. Haha, han smilte faktisk til meg ellers også, når jeg gikk forbi. Enten veldig hyggelig og sercive instilt, eller sjarmert av den norske, blåøyde rariteten, haha.

Vi fant oss et stilig sted og sitte også! For hele rommet var fyllt med bord og stoler, og det hadde også en slags bred trapp, hvor man hadde bord og stoler i to etasjer. I den øverste, var det bygd "huler"/båser inn i veggen, og satt inn sofaer. Bak ryggen på disse, var det montert inn fargerike lys, så du hadde båser i forskjellige farger. Alle regnbuens farger var fremstilt, så når du sto i andre enden av hallen, så du egentlig bare masse huler i hver sin knalle farge. Utrolig stilig! Jeg tror jeg skal komme hjem til Norge og bli rik på alle de ideene jeg har sett i Japan! Forutsett at leserene mine ikke er raskere enn meg da.. Haha, ikke stjel ideene jeg stjeler fra Japan, okei!?

Den elektriske dingsen min pep, og ristet brutalt, så maten min var ferdig. Pizzaen smakte kjempegodt! Mama spiste salat, og kreps, Papa spiste Yakisoba og Yoshie gomlet en burger. Jeg likte stedet. Det var det flere som gjorde også, for det kom masse folk i det vi gikk. Og gjett hva? Pizza'en min kostet ikke mer en 800 yen, altså omtrent 40 kroner! Stedet var billig!

I etterkant fikk jeg fortalt at stedet var relativt lite, og at det finnes dem som er enda større. Det sjokket meg litt, for jeg syns stedet var mer enn stort nok! Men underholdene. Fint som en dagstur, tror jeg.

Og! Beklager at jeg ikke blogget i går, men jeg sparer den info'en til 3 mars, som er jentenes dag her i Japan. Det er tradisjonellt, og fancy, så gled dere!

Natta!

Engelsk presentasjon!

Hei!

I dag har jeg lagt niste heeeelt selv, og vet dere hva? Jeg klarer ikke å lage fancy'e egg sånn som Mama gjør. Så jeg tok heller ikke bilde, siden de ble så fæle. Jeg må øve. Men, jeg er überflink til å lade gode sandwithcer da! Så nå skal jeg holde meg til sandwithcer... Og curry ris, kanskje. Og brød. Haha. Jeg er uansett flink som prøver! Men det er virkelig ikke lett å lage egg i firkantet stekepanne...

Så i dag hadde vi veeeeldig varmt vær igjen... Og, høøøøy luftfuktighet, sånn som vi bare har de varmeste dagene hjemme i Norge, noe som bekymret meg litt. Varmt og fuktig nok til at luggen min krøllet seg, til min fortvilelse! Jeg vil ha rett permanent! Jeg har aldri opplevd å ha det så varmt når det er i slutten av februar, det er gøy! Jeg kan faktisk bruke lårkort skjørt og strømper bare, uten å fryse. Er jeg ikke heldig?

Og gjett hva mer vi hadde i dag? Engelsk foredrag! Eller, så bra foredrag man kan ha med ikke-engelsk-snakkende japser. Alle måtte snakke på engelsk, og fortelle ting om landet sitt. Det gikk ganske greit, eller i hvertfall for 60% av de japsene jeg klarte å forstå (til tross for at de snakket engelsk alle sammen...). Gruppene hadde enten om Mat, festivaler, sport eller kultur. Gruppa mi hadde kultur, og jeg hadde om karaoke. Det gikk fint, selv om jeg syns alle hadde dårlige mannerer, som fniste og snakket i munnen på dem som holdt foredrag. Jeg tenkte at jeg ikke hadde noe å være nervøs for, fordi alle bråkte sånn, men det jeg ikke hadde regnet med, var at hele klassen skulle bli helt stille (faktisk så stille at man kunne ha hørt en knappenål falle i gulvet...) når jeg begynte å prate. Jeg ble skremt, og tok meg et par mindre naturlige pauser i forskrekkelsen, og ble rett og slett satt ut! Jeg er ikke vant med så fullstendig oppmerksomhet som det jeg ble viet der. Jaja, det positive er at jeg ble kalt kul, stilig, og at jeg hadde perfekt engelsk...! Haha.
Men det var virkelig skummelt. Se for deg en livlig klasse på 37 elever, som plutselig blir helt stille, og glor intenst på deg i det du holder foredraget ditt. Jeg ble faktisk så sjokkert at jeg tok pause, og bare glodde på dem, og så litt merkelig på dem! Hihi.

Engelsklærerene, to britiske, merkelige herremen ved navn Ben og Cary (De er snåle! Han Cary minner meg om Wallace fra Wallace & Grommit!!!) fortalte meg at de nesten var sjalu, fordi klassen holdt så kjeft når jeg pratet. Vel.. Jeg hadde nok ikke hatt noe i mot litt mindre konsentrasjon om meg. De fortalte også om klassen fra forrige året, som bare hadde kopiert arket læreren delte ut. Det hadde et eksempel på sport, nemlig Sumobryting. Det sto noe sånt som: 1. Sumo er en veldig kjent japansk sport. 2. Den går ut på at to feite menn bryter mot hverandre i en ring. o.s.v. Det den gruppa hadde gjort, var å bytte ut sumobryting med fotball, og resultatet ble: Fotball går ut på at to feite menn... o.s.v. Haha, jeg lo. De er hyggelige! Synd jeg ikke kommer til å ha dem nesteår...



Forresten! Jeg snakket med Thorstein og Snod (Norske fra gamle skolen hjemme!) på skype i dag, men vi bare tastet, ikke noe skravling! Samtidig hadde vi på cam. Jeg kan vel strengt tatt ikke si det bare var Thorstein og Snod, siden x antall andre randoms satt rundt og ba om oppmerksomhet, men likevel, det var gøy. Jeg fant ut at Sondre har fått langt hår, så han har lange, gylne krøller, minner litt om en sånn englebaby man ser på gamle glansbilder! Nusselig, på en merkelig måte. Thorstein var som alltid, og det var gøy å prate med dem igjen. Jeg gleder meg til å kunne terrorisere dem litt i virkeligheten også, ikke bare via internett.

Dessuten! Jeg har OMSIDER fått i stand de skolegreiene via internett, takket være mye hjelp fra både Lena, og Anna! Jeg er så glad i dere, jenter! Jeg hater virkelig vigo.no og skjønner ikke hvordan jeg klarer å feile så fullstendig på det selv. Så, takk som hjalp meg! Nå kommer jeg nok til å gå et år til på mesna til høsten igjen, samtidig som jeg jobber meg opp penger igjen, og pleie alle mine kjære der hjemme, som har vært foruten mitt selskap i 10 måneder. Jeg gleder meg til å kunne forstå alle studier igjen! Flere som skal gå Mesna til høsten igjen?

Kort for i dag. Nå skal jeg ha søvnen min, jeg har faktisk lettere vondt i hodet. Sees i morgen!

Fortell meg hva du mener!

Heihei igjen, menneskene!

I går ble dagen hektisk! Skole gikk greit, og til tross for at jeg var trøtt, gikk det fort, og en sliten meg kom seg hjem til tomt hus. Alle var på jobb, og derfor bestemte jeg meg for å ta en snartur på super'n. Mama har litt hektiske dager nå, så hun lurte på om jeg kunne lage matboksen min selv en stund fremover. Ingentingen i veien for det! Så jeg lagde en lapp til folka, men det hadde det ikke vært vits i, for jeg møtte dem på vei ut døra. Men, jeg ga i allefall beskjed!

Da jeg kom hjem igjen, var det å spise litt mat (altså currypan!) og så pakke sammen litt saker, for man skulle på japansk leksjonen sin igjen. Første gangen jeg hadde denne læreren, og folka mente jeg hadde kommet meg såpass i japansk at de plasserte meg sammen med Zack og en brasiliansk fyr jeg ikke forsto navnet på. Det funket fint, og jeg forsto faktisk nesten alt vi gikk gjennom, og jeg leste mer flytende enn den brasilianske mannen, så jeg føler jeg har gjort en god jobb. Men selvfølgelig kan jeg ikke slå Zack, haha.

I dag tidlig våknet jeg hakket forsent, altså 20 minutter etter at jeg skulle, og fikk vist Mama hvordan jeg er når jeg ikke er zombie om morgenen. Altså, veldig rask, og jeg rakk alt som vanlig. Hun ble imponert!

Nå om dagen nærmer det seg testuka, og alle er derfor litt mer asosiale enn ellers. Selv fikk jeg i dag beskjed om at jeg også skal få ta noen tester neste uke, men det er japansktester tilpasset for meg. Det kan bli spennende. Jeg lurte på hvorfor jeg skulle ta dem, og lærerens svar var "for å motivere deg til å jobbe hardere med japansken!". Hvorav jeg spurte "Eh!? Men jobber jeg ikke mer enn nok med den fra før av da!?", noe som fikk læreren til å se skyldig ut, le, og si "Joda, men..." Så løp hun sin vei. Waaah, de har umennesklige forventninger til meg! Men bare glem at jeg studerer ekstra pga de testene altså! Det får holde med 6 skoletimer japansk daglig. Jeg gjør mitt beste, og selv om det ikke betyr å studere hjemme (de to timene jeg har helt fritt for meg selv...), så mener jeg det er bra nok. Dessuten har jeg bestemt meg for at jeg skal ha det gøy mens jeg er her, og ta sjansen på at japansken kommer automatisk med. Så det så!

Jeg ble også litt... Overrasket i dag! For her i Japan også, er playboy-bunnien populær. Det er jo greit nok, den er jo det i Norge også, men det jeg sliter litt mer med å takle, er hvordan skolen kan akseptere denne kaninen på skolestrømpene til jentene, når de ikke tillater strømpebukse og skolesokker utenpå der igjen, ikke for å snakke om sokker i en annen farge, eller et skjørt som er hakket for kort, eller hvor mange knapper i blusen som er kneppet igjen! Haha, Japan er underlig.

Forøvrig har jeg bestemt meg for å prøve å få til et halvår med generell studiekompetanse på mesna når jeg kommer hjem igjen, men vet dere hva? Det er vanskelig! Jeg syns virkelig at det systemet de har med å søke på internett, er mer vanskelig enn det det burde være. Så, jeg sitter nå her og prøver å bli klok på det, haha. Blir fint å kunne være på skole og forstå absolutt alt av det som foregår i timen, og hva læreren snakker om! Det er nemlig en stund siden.

Og vet dere hva? På søndag har jeg vært her halve oppholdet mitt, og jeg har bare fem måneder igjen! Hvordan skal jeg rekke flytende japansk på den tiden!? Men... Hvordan skal jeg unngå det? Æsj da, det får komme som det kommer, nå skal jeg fokusere på ha det fint den siste delen av oppholdet mitt, i stedet for å gjøre andre mennesker fornøyde, når jeg egentlig gjør dette her for min egen skyld, er dere ikke enige? Jeg kom jo tross alt ikke bare for å studere, det kunne jeg ha gjort i Norge!

Hvor mange er det som er syns jeg burde studere mer? Og hvor mange er det som syns jeg kan bremse ned studier og nyte tiden min her? Kanskje dere kan hjelpe meg litt, etter deres oppfatninger? Sånn at jeg får litt mer peilig på hva dere synes. For alt jeg vet, kan det jo hende dere oppfatter meg som veldig klagete, og syns jeg burde jobbe hardere. Så, nå syns jeg dere skal bruke to ekstra minutter på å fortelle meg akkurat hva dere synes!!!

Friiiiiii!

Vet dere hva!? Jeg har FRIIIII i dag! Yeah! Jeg er lykkelig!

Og ikke nok med at jeg har fri, jeg har huset heeeelt for meg selv! Jeg føler meg fri og lykkelig. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil. Det er lenge siden jeg har vært så avslappa. Jeg sto opp klokka ti, til et helt stille hus. Mama og Papa jobber, mens Yoshie er på skolen. Det er forresten derfor jeg har fri i dag, fordi skolen er reservert for 3klasse av en eller annen merkelig grunn. Jeg har ikke helt forstått meg på dette skolesystemet, men det får så være, det er bare sånn de gjør det. Så nyter jeg fridagen min så lenge!

Jeg sløvet meg ned i kjøkkenet, og etter å ha snust litt rundt, lagde jeg meg en bagel til frokost. Jeg har blitt flink til å lage smakfulle bagels, har jeg funnet ut! (etter i dag, haha.) Og så kledde jeg på meg, og bare surret litt rundt. Det var så herlig. Jeg tok også sykkelen og bestemte meg for å lete frem den fine, billige butikken i nærområdet, siden jeg mente jeg hadde som ca peiling på hvor den ligger hen (spesielt siden jeg har vært der tre-fire ganger, og så veien dit her om dagen), men min retningssans, som er på lik linje med en død dues retningssans (altså ikke tilstedeværende), sviktet meg selvfølgelig, og jeg ble bare syklendes masse frem og tilbake uten å ane hvor den var. Men, jeg fant bok-butikken, 7/11 som jeg kan ta ut penger på, og jeg fant veien til den kjempesøte parken med husker, som jeg har sett så mange ganger. Dit skal jeg sykle bare for å huske en gang. Det høres koselig ut, hihi. Kanskje i dag allerede!

Så, det ble ikke noe shopping der, men jeg dro i stedet til det stedet med den svææææære super'n, og drugstore og 100 yen shop. Altså 6 kroner for alt unntatt de tingene med røde lapper. Der kjøpte jeg diverse smårart for en meget billig penge, deriblandt notatbok, og sånn sovegreie til øynene, siden jeg blir så lys-plaget av at Yoshie studerer til langt på natt. Vel, jeg har ikke vanskligheter med å sove i lys, men jeg sliter med store lyskontraster eller blinkende lys og sånt. En venninne jeg pleide å ligge over hos da jeg var yngre, hadde en stereo med et rødt, blinkende lys på rommet sitt, og jeg brukte skikkelig lang tid på å få sove pga den, så haha. Ja, jeg tror det var lurt å kjøpe sånn. Dessuten er den søt, den ser ut som en bjørn. Rawr, haha.

Så tuslet jeg innom drugstore (av alle steder) for å kjøpe meg cookies og drops. (Bare fordi de er billigst på drugstorene!!!!) Også syklet jeg sakte hjemover, hvor jeg brukte litt tid på å pakke ut, og suldre, rydde litt på rommet, støvsuge litt, og nå skal jeg snart spise lunsj. Og knaske en cookie. Yoshie kommer sikkert hjem snart også, så jeg må nyte stillheten så lenge den varer, og kanskje ta meg en sykkeltur til senere. Jeg liker å sykle...

Syns du dette er farlig nok til å være ulovlig?

Yosh! Vet dere hva? I går gjorde jeg noe jeg ikke har helt lov til. Men det må dere ikke si til noen! Hva jeg gjorde fornoe? Vel, jeg hang med Zack, han australske fyren. Jeg har fått forbud mot å møte ham, men han er så hyggelig, og det er fint å prate med ham, så da møter jeg ham likesågodt i smug.

Hvorfor jeg ikke får henge med ham? Fordi han også er utenlandsk, og reiseselskapet + familien min ikke vet hva slags person han er. Men, jeg mener jeg har peiling nok til å dømme om han er livsfarlig skurk, eller om han er en hyggelig person. Sant nok, man vet aldri nok om en person, så sånn sett er det greit å være forsiktig. Men om han skulle ha kidnappet meg eller det som værre er, hadde han hatt flere av gode muligheter for å få det unnagjort sålangt. Og, siden jeg sitter og skriver her nå, er det jo åpenbart at han ikke benyttet seg av den kjempemuligheten i går, hahah.

Så, da kan jeg vel egentlig fortelle om hva vi gjorde. Først så møtte han meg på Hiratsuka stasjon, og der ble vi enige om først å dra et sted og spise, siden begge var sultne. Vi fant en liten, men fin italiensk resturant et lite stykke fra stasjonen, og endte opp med å spise pizza. Zack er vegitarianer, så siden stedet har flere muligheter for dem som ikke spiser kjøtt, liker han stedet ganske bra. Men, vi klarte jo å bestille feil på den ene tingen da, så jeg endte opp med å få en stor pizza , helt for meg selv, og jeg er ikke så storspist.. Så dere kan tenke hvordan det gikk! Ja, det ble igjen litt. Men det smakte godt i allefall! Og vi fikk skravlet masse. Vi bruker som regel å snakke hovedsakelig på engelsk, men også lettere akkopagnert av japansk.

Etter det ble det litt random virring, også besøk av en mangabutikk. Så fant jeg ut at jeg ville vite veien til Olympic, et av de svære kjøpesenterene like ved stasjonen, som har alt mulig av severdigheter! Tilogmed kino. Så vi gikk dit, omtrent ti minutter. Det første vi gjorde, var vel å gå inn på toys'r us, og bare glodde på alt det rare de har der (den japanske er annerledes enn den norske!), og jeg fant masse lego! Og 3D puslespill, kjempefancye! Jeg har litt lyst på et, men jeg vil ikke prioritere puslespill når jeg er i Japan, fant jeg ut. Jeg fant også et helt hav med kjempestore bamser, og forelsket meg litt i en kjempefrosk. Den var så søt. Men Zack syntes ikke den lignet på en frosk, stakkar.

Vi fant en fin ape som passet til Zack!


Vi fant også et merkelig sett med barnesikkert... Jeg aner ikke hva det heter... Det ble kalt Katchun!


Og, jeg fant ut at disse lagde morsom lyd når du slår folk i hodet med dem.


Og jeg er tilfeldigvis veldig skummel med skumgummi sverd.

Etter å ha virret rundt der en stund, fant jeg ut at jeg ville spise noe søtt! (Søtmums som jeg er...) Og tvang med meg Zack bort til boden med "Marion Crepes", en av de mer kjente pannekake bod-tingene i Japan. Alle elsker dem! (Jaaa! Jeg vet, det er navnet mitt! Det er lettere kult!)

Tada!

Jeg valgte meg en pannekake med krem, sjokoladesaus og jordbær. Den smakte kjempegodt, men de har alltid i kjempemye krem, så jeg ender opp med å få krem i hele ansiktet når jeg spiser dem. Og, jeg klarte å få skikkelig latterkrampe av Zack, fordi han satt og spiste pannekaka si, som besto av banan og sjokolade. Han fikk en stor sjokoladeklump på kinnet, tilsynelatende uten å merke det selv. Og jeg glodde litt på ham, noe som fikk han til å bli lettere frika ut, og tenkte visst noe sånt som "Hvorfor i alle dager stirrer hun så rart på meg!?". Så fikk jeg latterkrampe, og ba ham bruke det fine lommespeilet mitt (med bilde av den søte dame-kaninen fra bambi. Hun har eget navn i Japan, Miss-Bunny!), og det resulterte i latter fra ham også. Så, jeg lo mye den dagen!

Vi ble også tilfeldig overrasket av folk fra skolen vår også, da vi satt og spiste pannekaker. De sa "Ah! Marion-chan!" Og vinket og smilte til meg. Og vel, akkurat da, bet jeg i meg den siste biten av pannekaka, og hadde en stor bit av den hengenes ut av munnen, mens jeg vinket energisk til dem. Og gjett hva!? Jeg ble kalt søt! Her i Japan, er jeg i stand til å bli kalt søt selv når jeg har en sjokolade/kremete pannekake hengendes ut av munnen!

Jeg er også litt... *kremt* Stresset, fordi siden de så meg med en annen gutt, utenlandsk og hele pakka, tror jeg kanskje det kommer til å svirre masse rykter om meg som går på date med andre utenlandske gutter, for her i Japan, her er gutter og jenter sjeldent ute sammen alene uten at det er en date. -sukk- Jeg håper bare det ikke kommer Mama og Yoshie for øret. Æsj da! Det får gå som det går!

Han viste meg også veien til et av de store templene like ved siden av stasjonen, som da er et kjempefint tempel jeg har hatt lyst til å besøke lenge. Det var akkurat så fint som jeg trodde, og utrolig fredelig. Det hadde en svær dam, med masse store fisker oppi, sånne koier, eller hva det nåheter. De er svære, og var både hvite, sorte og oransje. De hadde masse skilpadder også! De var så søte. Jeg så tilogmed baby-skilpadder! Men de var for små og langt unna til at jeg kunne ta bilde, unnskyld.

Hele stedet var nesten litt magisk, så fint og rolig. Jeg kommer til å snike meg avsted dit oftere de dagene jeg ikke er på godt humør.

Fiiiine templet.


Pengekaste stedet!

Utgangen. Legg merke til cola-automaten!!! De har automater alle steder her.


Dammen som det svømte så masse rart i.


Se de søte skilpaddene. Jeg fikk latterkrampe, fordi det var en del duer der også. De trodde vi skulle mate fiskene, og gikk derfor ved siden av oss hele tiden. Og den ene dua hoppet opp på skilpadda, og stod der og glodde på oss! Men rett før jeg tok bilde, kastet den ene skilpadda seg i vannet, og dua skvatt skikkelig, fordi den trodde nok at skilpadda var en stein. Haha. Det var så søtt.

Jeg fikk ledd ganske mye, og jeg syntes det var utrolig hyggelig altialt, jeg håper ikke han ble helt friket ut over hvor merkelig og energisk jeg kan være, og at vi kan henge sammen oftere. Haha.

ZzzzZzz....

I dag hadde jeg heimkunnskap igjen!

I dag var det ikke like gøy, selv om det var gøy. Jeg fikk i oppgave å ta meg av fiske-steking, og det... Vel, det er annerledes enn vi gjør det i Norge, og jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke skjønner hvordan jeg endte opp med å tilberede noe jeg hater så intenst...

I dag bestod menyen av fisk (hvilken type er uvisst..) miso suppe, ris med grønnsaker og en slags sær gelè-ting til dessert. Jeg er faktisk ikke sikker på hvem som gjorde hva, men det var nok gruppearbeid. Jeg fikk i oppgave å blande sammen en spesiel brunaktig sauseting, jeg vet ikke hva det er, men japser overdriver den i matlagingen sin. En slags smaktilsetter. Denne ble blandet sammen med alkohol (av uvisst slag) og sukker. Så ble fisken lagt oppi, og lå omtrent 20 minutter og trakk. (Jeg likte ikke delen da jeg måtte vaske fiskenbitene og legge dem i fatet. Jeg liker ikke å ta på fisk, ikke en gang poke fisken, så det var fælt. Det resulterte i at jeg hadde et rimelig merkelig ansiktsyutrykk, og sa "ekkelt!", og da knakk Oka-kun sammen i latter, av en eller annen merkelig grunn...) Så måtte jeg steke alle bitene, og det var ikke gøy! Det luktet fælt, så nå stinker skolegenseren min av stekt fisk! Gjett om den skal vaskes...!

Og, jeg syntes ikke fisken smakte særlig godt heller, men meg om det. De andre syntes det smakte godt! Yay me! Jeg likte ikke suppa så godt heller, Mama er mye flinkere til å lage ordentlig misosuppe. Men, geleèn, som var utrolig merkelig, var faktisk god! Litt søt, og rar. Men god. Og risen likte jeg. Så jeg ble mett i dag og! Forresten smigret jeg en gutt i klassen min i dag, inndirekte. Jeg sa noe sånt som at han var snill, og minnet meg litt om en kosebamse. Det er den gutten jeg aldri husker navnet på, men nå kan jeg det! Yanagawa-kun! Han ble litt forfjamset, og lettere sjenert, men også glad. Haha.

Jeg syns heimkunnskap er så koselig, fordi alle gjør noe sammen. For en gangs skyld snakker guttene og jentene sammen, og det spiller ingen rolle hvilket kjønn du er av. Utrolig fint for meg som er vant med sånne kår hjemmefra, haha.

Vel, dagen utenom det var kjedelig, og jeg var utrolig trøtt etter en lang dag, med utfordrende matlaging, så jeg endte opp med å sovne over en japansk barnebok i engelsktimen. Og, jeg sovnet visst ganske godt, for etterpå rufset Sari meg i håret og sa "Marion, jeg tror du er sliten, for nå sov du godt!" Og så lo hun, og fortalte at jeg hadde kommet med tre bitte små snork, noe som hadde fått Oka-kun og Nakai-kun til å fnise av meg. Tihi. Det er faktisk ganske vanlig i Japan, det å snorke offentlig, men de hadde nok ikke ventet seg det av meg. Haha, hva kan jeg si? Jeg venner meg til det japanske! Haha. Se det for deg, der jeg sitter med hengende hode over pulten min, sover søtt, og durer svakt! Ikke noe rart folk ler av meg, egentlig.

Jeg har faktisk funnet ut at jeg får til å sove med hengende hode nå også! Jeg tror det er en bieffekt av det å komme til Japan og slite seg ut. Det er jo ikke noe rart at japanesere får til å sove hvorsomhelst og nårsomhelst, for de sliter seg jo ut! De velger tilogmed å holde seg gående til langt på natt, bare for å slite seg ut. Så da er det ikke noe rart om du kan sove stående på et tog, henge over en pult, eller ligge i fanget til en vilt fremmed person, fremdeles sovende. Haha. Det er Japan det!

Tirsdag Onsdag og Torsdag!

Hallo!
Vet dere hva? På tirsdag hadde jeg den siste gymtimen min som førsteklassing. Og desverre var den ikke særlig minneverdig heller, haha. Det hadde regna ganske bra dagen før, så derfor ble det ikke utegym, men innegym. Vi måtte dele halve gymsalen med gutta, men selv da ble vi for mange, så halvparten av jentene ble sent til foredragssalen, der vi også har x antall bordtennis bord. Så, vi spilte bordtennis i en times tid. Joda, jeg får til bordtennis, men det blir kjedelig i lengden, så jeg endte rimelig fort opp på gulvet, hvor jeg samlet ballene. På en eller annen måte endte det opp med at alle jentene begynte å stappe ballene ned i genseren min, og på et tidspunkt så tror jeg at jeg hadde rundt 70 baller i genseren min, noe som resulterte i at det så ut som jeg hadde kjempestort bryst! Haha. Og akkurat da skulle vi rydde etter oss, så venninnene mine tok meg likesågodt med opp til gymlæreren, pekte på brystet mitt (som nå besto av bordtennis baller) og spurte; "Så, hva syns du!?" Og lo ganske godt. Det gjorde læreren også, klappet meg på skulderen, og sa "Takk skal du ha." Og ristet på hodet. Haha. Jeg er flink til å samle baller. XD

Vi brukte andre halvdelen 50/50 til dodgeball og basket... Dodgeball gikk fint, jeg har alltid vært god i stikkball, og dodgeball er stikkball med hard ball. Og, de fleste tenkte seg faktisk om to ganger før de skøt etter meg, haha. Så, jeg klarte meg bra! Men basket... Vel, jeg kan vel si det sånn; Jeg brukte store deler av tiden på å unngå de andre, og ikke stå i skuddlinjen til lagkameratene mine (Ja, du leste rett, lagkameratene mine...), men av en eller annen merkelig grunn, endte de alltid opp med å sende ballen til meg! Og, jeg får selvfølgelig først sjokk over at de sender den til meg, så står jeg der med utstrakte armer, og halveis hyler fordi ballen kommer fort mot meg, og jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Så står jeg der med den i armene, helt omringet av folk som vil ta den fra meg, og jeg har tre sekunder på å bestemme hva jeg skal gjøre med den... Jeg hater basket! Så, ingen overraskelse at laget mitt tapte, hahaha! Men, jeg fikk kommentarer på at jeg var så søt, så jeg antar det ikke var helt forferdelig...

Jeg støtte også helt tilfeldig på koucho-sensei, altså rektor, som spurte meg hvordan jeg syntes japansk skole var. Jeg svarte at jeg syntes det var gøy, og da stoppet han opp litt, så på meg, smilte og sa; Du har blitt flink i japansk! Så gikk han vidre. Yessda.

Visste dere forresten at han også har gitt ut en plate hvor han synger opera? Haha.

Okei, nå ble jeg arg. Dataen min er offisielt utdatert. Jeg har nettopp skrevet en megalangt avsnitt, også pusser dataen det ut for meg, åh! Jeg hater når sånt skjer...

En gang til! I går var for det meste en trøtt og kald dag. De fleste hadde det vel på den måten, virket det som. Den ene læreren spurte meg om jeg var kald (mest fordi jeg satt så inntullet i det bittelille pleddet mitt som bare mulig), og da jeg svarte ja, spurte han resten av klassen også, og over halvparten rakte opp hånda. (Forresten, det å rekke opp hånda i Japan, det betyr å rekke opp hånda. Jeg lurer på hvor vi har greia med pekefingeren i været fra, vi raringene i Norge...) Og etter matfri, lå 3/4 deler av klassa over pultene sine og sov. Dette fikk læreren i den siste timen med seg, og brukte 25 minutter av timen til å skravle seg vekk, noe hun nesten alltid gjør. Hun er ganske morsom, og "interessant" som de japanske elevene sier, men av en eller annen merkelig grunn, er det ingen som ler av historiene hennes, tehee.

Etterpå dro jeg til japansk leksjonen min, og dit har det jo kommet to nye fra Tyskland! De har ikke peiling på noe som helst innenfor japansk, og ikke for å være slem eller noe sånt, men jeg må innrømme at det er godt å føle at jeg ikke er den som er "dårligst" i japansk lengre, og at det er andre som er dårligere stilt enn meg. Det får meg til å slappe av litt, liksom. Jeg hadde forøvrig en ny lærer, eller... Det var en gammel, hyggelig mann, som egentlig er pansjonist, men kom på besøk, sånn helt uten videre. Bare for i går. Så de bestemte for å la han gi meg leksjonen min, og det funket, fordi han fikk meg til å gå ganske grundig gjennom tingene, men samtidig så brukte han masse tid på å gjenta ting jeg allerede hadde forstått. Og, på slutten lurte han på hvor lenge jeg hadde vært i Japan, siden jeg klarte meg så godt i språket.. Han ble veldig overrasket over at det bare var fire måneder, og at jeg ikke kunne noe særlig da jeg kom. Han tippet faktisk på at jeg hadde vært her et år. Det er hyggelig! Både rektor og en vilt fremmed gammel mann som kommenterer det til meg innenfor et kort tidsrom... Hihi.

Og så var det i dag da. Vet dere, det sies at det er vår i Japan, og det er mest sannsynlig det, fordi det er lyst ute fremdeles når jeg kommer hjem igjen fra skolen. Det var ikke det i slutten av januar! Da var det mørkt! Men likevel, også til tross for at Mama insisterer på at det aldri snør her, snødde det MASSSSSSE ute da jeg våknet! Okei, overdrivelse. Masse til å være Japan her jeg er. Frydefullt, jeg har savnet snø. Men, det fikk hele området der vi bor til å bli forsinket, så pga bussen kom jeg forsent til skolen. Og om man kommer forsent til skolen i Japan, står det lærere ute, og tar i mot de som kommer forsent, og sørger for at de skriver opp navnene sine på lister. Heldigvis var det Terani-sensei som sto ute i dag, derfor gikk det bra. Han sa masse hyggelige ting, jeg liker den læreren! Jeg håper jeg kan få ha ham som kontaktlærer til neste år også. Ja, for nå er jeg snart andreklassing! Igjen! Haha. Men det er i Japan da.

Jaaa, det var snø ute!!!

Men nå er det nattinatt for småjapser, jeg vil ikke ha ringer under øynene. Natta!!!

Bukatsubu!

Hoh! Jeg begynner å innse hvor travelt det egentlig er å være utvekslingsstudent! Jeg skal egentlig legge meg nå, sånn for å unngå ringer under øynene, men ofrer en halvtime, for at dere skal ha lesestoff, haha. Men, jeg mener det. Jeg er travel. Jeg hadde klubbaktiviteter i dag, så jeg får ikke tid til å bruke tid på akihabara-innlegget, men tar det i morgen, for da er jeg ledig etter skoletid.

I dag var skoledagen lang, og kald. Det var kjempekaldt i dag, og jeg er flau over at jeg syns det, fordi jeg er norsk, men jeg er ikke oppvant til å gå med lårkorte skjørt i 0 grader, unnskyld. Haha.
Jeg har også vindusplass på skolen, og det er kaldt!!!

Men, den ble livet opp ganske godt av faktum at folk hadde brukt helgen på å lage valentinsgodteri. Så, gjennom hele dagen fikk jeg ganske bra med goddis. Folk fra flere klasser styrtet til vår, og sørget for å gi meg litt også. Utrolig sjarmerende av folk å gi meg så mye goddis og sånt, jeg tror det har sine fordeler med popularitetsstatusen jeg får ved å være utvekslingsstudent! Haha. Mika-chan fortalte også at hun elsket sjokoladene mine, og at moren hennes virkelig gjerne vil hilse på meg, så jeg kommer nok til å droppe innom huset hennes en dag! Ja, jeg fikk mye sjokolade!

Ellers var klubbaktiviteter ganske morro, fordi først og fremst ble vi overfalt av Terani-sensei, homeroom læreren til Yoshie, søsteren min. Han er en utrolig artig skrue, og lurte på hvorfor jeg har katakana navn. Det satte igang en liten aksjon, for å skaffe meg et kanji-navn (altså, forskjellige japanske tegn å skrive navnet mitt på. Kanji er den vanskeligste, jeg hater kanji...). Så vi fant flere lærere, japanske ordbøker og ordentlige tegnesaker, og før jeg visste ordet av det, kunne jeg velge mellom flere forskjellige måter å skrive "Marion" på. Så, nå har jeg offisielt navn i kanji! Det er uberkult! Og, jeg tror flere vil finne navnet morsomt, ettersom siste tegnet i navnet mitt betyr "lyd". Og jeg er ikke akkurat kjent for å være stille. Spesielt min norske Pappa tenkte jeg på, når jeg så dette. Han har alltid kalt meg "Lydia". Haha. Så, der fikk jeg den.

Navnet mitt på japansk! Den siste er for lyd!

Jeg fikk masse positive kommentarer på hvor flink jeg har blitt i japansk, og hadde det ganske morro, for jeg snakket massssse med læreren, og Erina, som da er en av jentene jeg liker bedre i klubben vår. Hun er kjempesøt, og snill.

Jeg fikk også puslet litt med manga-stil tegningene mine, og jeg tror jeg gjør bra fremskritt. Nestegang skal jeg kaste meg på å tegne hender, har jeg bestemt. Forresten! Læreren i klubben min, er tilfeldigvis den snilleste på hele skolen. I tillegg til at hun alltid gir oss drops eller cookies, så ga hun meg i dag et... Medlemskort (sånne man får gratis prosenter på!) på en av favorittbutikkene mine! Nemlig den stoooore, fine butikken som selger alt mulig innenfor tegnesaker (selvfølgelig også mangastuff!!!) til bra penger, ved en av mine daglige stasjoner. Åh, jeg ble så glad! Jeg kan få opp til 20 prosent på ting, og gjett om jeg skal bruke det flittig! Tehee~

Prosentkortet mitt!

Så, smått fra i dag. Jeg har ikke tid til å blogge mer, unnskyld! Jeg trenger litt søvn. Men, i dag var morro, bare sånn at dere vet det!

Uaaah, sliiiiten! Og, gledelig valentin, morsdag og fastelaven!!! n_n/

Hei menneskene! Først må jeg takke til alle de søte folka som har vært flittige til å komme med fine kommentarer! Og så skal jeg si... Jeg er trøtt! Utslitt faktisk, så jeg blogger ikke om dagen min i dag. Men jeg kan si en ting, og det er at den var fantastisk! Utrolig morsomt! En hel dag i Akihabara sammen med min sære, søte og elskbare Ellen, jeg sier bare; Gled dere!!!! Jeg tror det kommer til å bli et ubert innlegg, men først, jeg trenger litt søvn, kan jeg værsåsnill å få det? Haha.

NATTA!

Gomle på dette så lenge!!!

Smått og godt... Haha.

Og, smått og godt fra i dag!

Jeg og Sanae spiste nemlig lunsj... Hvor? På Mac'rn! Yay. Men, det ble ikke helt den norske følelsen over det, fordi jeg spiste "Shaka Shaka Chiken"! Det er da noe helt typisk for Japan. Du får en stooor chicken nugget i en pose, og så får du med valgfritt krydder, altså enten sitron, sort pepper eller ost, som du heller i posen, lukker den, og rister det. Så spiser du den. Den smakte kjempegodt! Så, meget vellykket. Jeg og Sanae skravlet i vei, både på japansk og engelsk. Litt senere fikk vi noen randome folk fra en annen skole ved siden av oss, og de ble ganske imponerte over oss, og kom med masse "kawaii!!!!" til meg, og "kakkoi!" til Sanae, fordi hun er japansk og snakker engelsk. Haha. Og selvfølgelig tok vi purikura!

Og forresten...! På vei til skolen i dag, snødde det! MASSE! Sånne ordentlige kjærringer, som Mamma i Norge pleier å si. Og, jeg ble forbløffet over å se hvor mange som brukte paraply. Alle gjorde det! Jeg brukte jo ikke paraply, jeg gjør vanligvis ikke det, og tuslet min vante vei mot skolen, og ble litt lattermild da jeg så de stakkars appelsinene som ble utsatt for snøen. Ja, vi har appelsintrær på vei til skolen. Jeg ville ta bilde, men det er skummelt å vifte med mobilen, for om det er en lærer der, ja da tar han telefonen din! I etterkant ble jeg snakket til av kjempemange som lurte på hvor paraplyen min var, samtidig som de var helt facinert, og sa jeg lignet en snøprinsesse, fordi jeg bare tuslet der med snø i håret. Haha. Snøprinsesse... Finere enn å bli kalt snømann i det minste! Tehe. Vel, hvordan er det nå med dere der hjemme, pleier dere å bruke paraply når det snør???

Jeg elsker det siste, haha.

Valentinsspesial!!!

Ja! Valentinsspesial, akkurat som jeg lovte!

Japan er offisielt helt... Jeg vurderer å bruke ordet sykt, for å beskrive hvor ille de er på valentinsdag. Jeg som er fra Norge, er vant med at valentinsdag er relativt rolig, og at man kanskje gjør noe sammen med kjæresten, eller gir gave. Men det er jo relativt sjeldent, og opp til hver enkelt, er det ikke?

Vel, i Japan er det skikk at spesielt jentene lager hjemmelaget sjokolade, kaker eller muffins, kjeks, alt mulig smått hjemmelaget, og pyter og dekorerer det, og så gir det til vennene sine. Også kalt tomo-choco, om det gjelder sjokolade. Det er det japanske ordet for venn, tomodachi, og sjokolade smakket sammen! Og dette er litt som julaften og gaver. Alle gir hverandre, bortsett fra at det er sjokolade i stedet for gaver. Så det er ikke måte på hvor mye sjokolade man får tilslutt!

Butikker støtter såklart oppunder dette, og selger utrolig mye sjokolade, konfekt og andre ting til dyre penger, og så har de hundre tusen forskjellige ting for å lage sjokolade! Alt fra små esker til å ha sjokoladen i, til ingredienser og dekorasjon til selve sjokoladen. Jeg fikk lettere sjokk jeg, for det er så utrolig mye! Som Mama sier; "De som blir gladest på valentinsdagen, er sjokoladeprodusenter..." og det er det virkelig noe i. Men, det er i allefall søtt å se på alt du kan lage, kjøpe og ikke minst de søte plakatene og posterene alle steder. Romantisk.

Japsene er rimelig forundret over at Norge er så dårlige på valentinsdag (Ja, de spørr jo selvfølgelig om det også! Så da må jeg fortelle). Men de er sjarmerte over at det er de parene som går ut med hverandre. Japanske jenter elsker kjærlighetshistorier og alt sånn søtt. Og om man foreksempel ser et par som går under samme paraply, da tar de av! Haha.

Visste dere at i Japan så er det også noe som heter "White day"? Vel, det går ut på at, om du lager sjokolade til den personen du liker, og gir det til vedkommende, kan dette tolkes som en "confession", en hentydning på at du liker vedkommende, i allefall om det er en person av motsatt kjønn (med mindre dere bare er veldig gode venner da). Derfor har de en dag som heter White day, en måned senere, hvor personen (som oftest gutter...) som fikk sjokolade, kan lage noe og gi tilbake, så er det en bekreftelse på at vedkommende gjengjelder følelsene dine! Så, kort tid etter er det ofte nye par å spore rundt om kring. Er ikke det søtt? Mama fortalte meg om "søskenbarnet" vårt, Ririka. Hun er nå ni år, og da hun var litt yngre, var hun forelsket i en gutt i klassen sin, og fikk Mama til å hjelpe seg med å lage et svæært hjerte av en cookie, som hun ga til ham. På white day, fikk hun tilbake sjokolade, men da var hun over ham allerede, haha.

Så, siden dette er noe som er utrolig japansk nå tildags, bestemte jeg meg for å slenge meg med på trenden. Så i går sto jeg og lagde sjokolade som en gal! Vi har tatt hensyn til at jeg er utvekslingsstudent, så vi lagde noen veldig lette, men velsmakende.. Trøfler? Jeg tror det er hva det blir på norsk... Jaja, uansett, det er sjokolade kuler! Først og fremst tok vi frem en ferdig-kake fra fryseren (Det er sånne kakebunner, og her i Japan heter det spongecake.. Svampekake!), og smuldret den opp. Så smeltet vi sjokolade, og hadde i litt smør og melk, og slengte dette sammen med den oppsmuldrede kaka. Det fikk kjølt seg ned en stund, og så rullet jeg dem til kuler, men jeg har så varme hender, så det endte opp med at jeg fikk litt hjelp av Mama. Etterpå rullet vi 1/3 i kakaopulver, dere vet sånn bakepulver som smaker helt forferdelig bittert? Vel, alle her i Japan syns det smaker greit (æsj....). 1/3 fikk melis på seg, mens den siste delen ble dyppet i smeltet sjokolade. Da de med sjokolade på hadde stivnet, dekorerte jeg dem med sjokoladepenner! Man smelter sjokoladen i dem, og kan bruke dem på å lage søt dekor. Det var vanskelig! Jeg trodde jeg skulle klare å lage noe skikkelig fint noe, men Mama lo, og sa at de lignet på Tamae sine (den amerikanske verstssøteren, hun som minner veldig om en gutt, og alltid lager veldig stygge, men smakfulle sjokolader... *kremt*). Så, jeg øvde meg masse, og fikk tilslutt noen ganske akseptable noen!

Etterpå la jeg dem i noen kjempesøte former jeg kjøpte på 100-yen butikken, og pakket dem så inn i noen kjempesøte poser. Åh, passe sliten etterpå sa du! Men det var utrolig gøy!

Så i dag ga jeg dem til vennene mine. De ble kjempesjarmerte, og Sari, som spiste dem med en gang, ble helt rørt, og sa noe sånt som "åh, tenk å få hjemmelaget sjokolade av en sånn person, og så gode sjokolader da!" Haha. Mika-chan ble så glad at hun nektet å spise dem, hun skulle ha dem med hjem og ta bilde av dem først, sa hun, haha. Og ellers fant jeg ut av at de fleste tar med seg sjokolade på mandag, og bruker helga til å lage dem. Så, da skal jeg oppdatere dere mer. Jeg fikk faktisk sjokolade i dag! Av Sanae. Og noen kjempesøte hjerte-kjeks. Tihi.

Så, det var litt valentinsdag! Nå er det bilder...

Jeg kokelerer!


De som feilet veldig masse! XD


Og noen av de som ble valgt ut til vennene mine.


Du må innrømme, de feilet ikke helt?


Du er litt lei deg for at du ikke får smake?


De er så søte!


Yey, ferdig!

Oppdateringer.

YAYYYYYY!!!!

Lykkelige lille meg! Helt siden jeg dro fra Norge, har jeg savnet nonstop, som er favorittgoteriet mitt nest etter rosa smurf. Og, i dag, mens jeg ruslet rundt på 100-yen (omtrent 6 kroner for alt i hele butikken, med unntak av de få tingene med rød lapp!) butikken, fant jeg nonstop!!!!!! Bortsett fra at det heter chocolate marbles her da. Men, de smakte nesten likt! Åh, jeg ble så glad. Gjett om jeg skal kjøpe sånne oftere. I morgen tror jeg at jeg skal snike meg dit, bare for å kjøpe potetgull, melonsoda og japanske nonstop. Lørdag, nemlig! Hihihi!

Forøvrig skal jeg også spise lunsj sammen med Sanae, ei fra skolen min i morgen, og det er store muligheter for mac'rn. Japansk MacDonalds er jo litt forskjellig fra den norske (mest fordi de ikke har ketchup! At det går ann!) , men, det smaker ganske likt! Så jeg skal mimre litt, mens jeg gomler. Haha. Jeg drar på MacDonalds når jeg savner Norge, er ikke det fint?

Dessuten nærmer det seg valentinsdag, hadde jeg tenkt å lage valentinsdag spesial på bloggen min! For er det en ting Japan kan (eller har misforstått veldig) så er det valentinsdag! Gled dere.

Og, hihihiiiii, dere kan også glede dere til søndag, for da skal jeg og Ellen, søte morsomme Ellen, og jeg til AKIHABARA! Yush! Gjett hvem som gleder seg! n_n/

Japanske nonstop!

Sasuga nihon!

I dag har jeg vært på shopping! Ja, jeg og Mama har vært på fancy elektronikk-butikk!

Det startet med at vi brukte skype (altså et internettprogram som lar deg ringe gratis) for å snakke med vertssøsteren min, som er i Amerika. Men, vi har gammel data, så bare høytalere funket, ingen mikrofon dingser til å snakke i. Dessuten var web kameraet vårt rimelig dårlig. Og siden jeg i samme slengen fant ut at jeg ville ha høretelefoner med mic så jeg kan skype med min norske familie (Altså, det koster bare 60 kroner for ti minutter, men.. Ja, om du vil snakke litt, blir det fort dyrt!), fant vi ut at vi skulle shoppe. Og selvfølgelig er de japanske elektronikk butikkene helt annerledes enn norske elkjøp. Jeg ble virkelig overrasket! For det første, var det rimelig støyende. Mye på grunn av alle faxene og telefonene som spilte ut sine muntre toner, og ellers, en god del mennesker. Vi gikk rimelig strake veien til hylla med web kameraer og diverse tilbehør til datamaskiner, hvor vi fant et flott lite kamera, med headset til bare 250 kroner. Jeg fikk også kjøpt mitt, til 55 kroner. Ja, et fint, helt funkbart headset med mic, likt de du får til 150-200-300 kroner i Norge. Jeg bestemte meg også for å kjøpe meg høytalerere til dataen min, for de hadde et rimelig godt utvalg til en ganske billig penge. Legg merke til ganske. Jeg kjøpte et par små kvadrater, som viser seg å ha fin lyd, til kun 130 kroner!!!

Etterpå bare virret vi litt rundt i butikken, og jeg fant også sånne... Elektroniske? tegnebrett, sånt som jeg har hatt kjempelyst på ganske lenge, til kun 2000 kroner! Sånne koster jo... Masse penger!!!!! Bare ikke i Japan (Jeg vil ha sånn....).


Jeg oppdaget også at de hadde to hele hyller dedikert til datamuser! Og de har virkelig alt mulig... Om du vil ha en firkantet rosa en, eller en eggeformet limegrønn en, eller kanskje en blå rund en? Vel, de har det i Japan. Jeg så også en minnepinne med en hundefigur på, og når du satte den inn i dataen, vel den begynte å jukke på dataen din. Ikke det mest sjarmerende, men facinerende.

Se de søte høytalerene mine!!!

Jeg er i lykkerus i dag.

Hai!
Jeg er sliiiiten, men det går greit, for jeg har nemlig fri i morgen, hehe! Det er jeg ganske lykkelig over, fordi jeg har ringer under øynene hele tiden, har jeg lagt merke til. Ikke sånne svære, men nok til å sette veldig pris på noen flere fridager enn de jeg har så langt. Jeg er nok ikke lagd for å holde japsenes tempo, men det går vel greit i noen måneder til! Dessuten har jeg vært helt merkelig blid i hele dag. Det føles godt.

I dag ble jeg fulgt til skolen igjen av fangirlene mine! De er kjempesøte på en utrolig skremmende måte, og det er liksom måten de behandler meg på, som om jeg er en sjelden kunstgjenstand. Og, det er nesten morro å smile til dem bare for å få den ekstreme reaksjonen med fnising, sukking og "kawaii!!!". Selv om det skremmer vannet av meg. De fikk også mail-adressen min, så jeg venter mail av dem ganske snart. De så intenst på hverandre, holdt hender, og mumlet noe om "åh, tenkt, mailadressen til en utledning! Også en så søt person da, kyaaaah!" Vi ble også enig om å finne på noe sammen en dag. Vet dere hva? I Japan har de ikke noe utrykk for "å henge sammen" eller "finne på noe sammen". De bruker utrykket "asobu", eller, altså å leke. I begynnelsen syntes jeg dette var veldig rart, når folk kom bort til meg å spurte "Skal ikke du og jeg leke sammen en dag?". Men, som med det meste annet, er dette noe jeg har vent meg til. Så vi skal offisielt leke sammen. Til min enorme begeistring, fant jeg ut av at de digger Akihabara! Yaay! Da ble jeg glad, for det er de første japsene jeg har snakket med, som liker Akihabara. Jeg har fått meg venner å dra til Akihabara med! Gleder meg~

Jeg hadde også gym i dag. Vi spiller softball, altså.. Baseball i jenteversjon. Det er egentlig litt underholdende, men man blir sliten! I dag øvde vi på forskjellige måter å kaste ballen på, og jeg må innrømme, jeg er ikke så flink til å kaste.. Men nå får jeg i det minste til å kaste rett, yohoo!
Vi spilte også selve spillet sånn at alle fikk prøvd seg på å slå til ballen, sånn for øvelsens skyld. De aller fleste prøvde rimelig mange ganger for å få til noe som helst, noe som oftest ble et klang i bakken en meter fremfor seg. Men, det var jo øvelse det og. Det var faktisk bare Yuuki (som er i ballklubben) og meg som fikk til noe særlig! Haha, ja, utrolig nok meg også. Jeg tror det er flaks, mens alle de andre syns jeg er "stiiilig!", og stoler blindt på min dyktighet... Eh-heeh-eh...

Og gode nyheter folkens! Under gymmen i dag, stirret plutselig Mika-chan noe veldig på meg, og utbrøt plutselig "Marion! Ansiktet ditt har blitt enda mindre!! Har du gått ned i vekt!?" Hahaha, jeg holdte på å dø på meg av latter. Det var en rimelig sjarmerende måte å si det på. Altså, japsene har visst større ansikter enn meg (og, ja, jeg må faktisk bruke barne-masker, dere vet, sånne gassbind greier, sykehus masker. Jeg drukner i voksenstørrelse!). Og nå mener Mika jeg har gått ned i vekt. Mama har også kommentert det, så de gode nyhetene er, jeg har visst ikke fått særlige bieffekter av at de kjøper og gir meg masse godteri. Yay. Det kan også ha noe å gjøre med at jeg spiser utrolig mye ris? Kanskje? Uansett, noe er i alle fall riktig, tror jeg. Haha.

Vi gikk også gjennom en litt merkelig, men også morsom del av det japanske skolelivet i dag! For her i Japan er det elevene selv som rengjør skolene, ikke drøssevis med vaskehjelper. Og, jeg må si, det funker. Hver dag kostes gulvene, og hver mandag vaskes toaletter og sånne ting. Alt i alt blir skolen en ganske fin plass, og elevene roter ikke særlig mye, siden det er dem selv som må rydde. Fint, ikke sant? Billig også, så skolen kan bruke penger på andre ting. Ikke at skolene i Japan er fattige. Offentlige skoler er nok litt varriable, men de fleste får en liten sum penger fra alle elevene, mens min privatskole (Huff, jeg liker den ikke, enkli.) skal ha så mye som 50 000 yen hver tredje måned. Det er omtrent 5000 kroner det. Fra 700 studenter. Det er litt penger det...

Vel, siden det snart er "entrance exams" for ungdomsskole elever i Japan, må vi rydde og pynte for de folka som vil komme og ta testen for skolen vår. Jeg skjønner ikke helt hvorfor de vil på skolen vår, men jeg antar vi har søt uniform, og det er en bra skole... Derfor vasket vi gulvene, pultene (det er greit å skrive på pultene i Japan...), rydder skap, og tar av plakater og sånt fra veggene, vasker tavlene og får et resultat som er ganske pent. Det er også blitt tapet på numre på pultene våre, og alle som kommer, har vært sitt. Det er forresten derfor vi har fri, fordi det er opptaks eksamner på torsdag, og forberedelser i morgen. Yay!

Og en siste ting jeg skal slenge på nå sånn på slutten.. Jeg ble utrolig glad i dag, fordi mens jeg sto og ventet på toget mitt i dag, kom en annen person fra kugenuma (skolen min), og stilte seg ved siden av meg. Plutselig snudde han seg veldig mot meg, og pekte på veska mi (som har skole-emblemet vårt på seg), og lurte på om jeg var utvekslingsstudenten. Det var i det heletatt ganske hyggelig, fordi vi snakket masse, og han fikk faktisk mailadressen min også. Han er den første japanske gutten (utenom Papa) hvis mailadresse jeg har, og jeg er veldig fornøyd. Utrolig hyggelig av ham å ta kontakt på den måten, og han var faktisk rimelig søt også. Jeg håper dette er begynnelsen på at jeg kan få gutte-venner i Japan også, ikke bare jenter. Haha. Får håpe det fortsetter sånn, og at de finner det lettere å snakke til meg nå, som jeg kan mer japansk! Stå på, Marion!

Og nå, nå er det natta! n_n/

Og kort om lørdagen... Og litt søndag?

Bare fordi jeg holdte på å dø på meg på vei til skolen!

Jeg ble møtt av to jenter fra skoleklubben min, som lurte på om vi skulle gå sammen. De er kjempehyggelige, så det var jo greit. Det ble en del snakking, og etter omtrent åtte minutter, kom to av jentene fra klassen dems. Da de var omtrent fem meter bak oss, snudde hun fra klubben min seg, og ropte til dem, og sa at "Marion-chan går sammen med oss til skolen!", noe som skapte panisk hyling fra de to jentene bak oss. Så nådde de frem til oss, og da jeg smilte og sa "Ohayo" (god morgen) til dem, sa de "KYAAAH! Kawaii!!!!!!" til meg. Og så, etter en liten stund, strakte de hendene frem, og tok på meg, så på hverandre, Kya'et en gang til, og så utrolig glade ut. De mumlet noe om å aldri vaske hendende sine igjen... Waaat...

De snakket utrolig masse til meg på det lille stykket som var igjen til skolen, og spurte spesielt om det var noen gutter i livet mitt. Også ble de utrolig forbauset over å høre at forhold som regel starter med kyssing i Norge. I Japan er det "confessions!" som gjelder. Så de fikk veldig "whot-faces" da de spurte om hvor mange ganger jeg hadde kysset, og jeg svarte at jeg ikke hadde tellinga. Altså, det hadde vært greit om de spurte personer, kanskje, ikke at jeg er tøs, men, hallo. Er vi ikke norske da?

De kyaaa'et og Kawaii'et meg utrolig mye, og jeg må offisielt innrømme, jeg har fangirls, fanclub på skolen. Hahah. Det er så utrolig sjarmerende. Og jentene som er fansene mine, er jo faktisk søte.

Men bare se det for deg. To japanske jenter som forfølger deg, kaller deg søt, stilig, pen og gisper når de tar på deg, nyter bare det å kunne si god morgen til deg, eller å få et smil av deg. Og, de er veldig lykkelige over at de har skoskap like ved siden av ditt. Haha.


Forresten! Jeg ble ganske overrasket også! Fordi, på stasjonen i dag, møtte jeg tre gutter fra klassen min, alle hver for seg, og jeg var på tur til å vinke, men det ble det ganske brå slutt på, da alle som en ignorerte meg fullstendig... Eh... Hvorfor? Vel, fordi jeg er jente, og de er gutter. Så enkelt er det. Slik er det altså i Japan, med mindre dere er kjærester eller veldig gode venner... -sukk- Men! Y-kun sa hade til meg! Ennå han sto i gruppe med flere andre! Det gjorde meg glad. Det må nevnes, hadde det vært tre andre gutter (en av de fra klassen som faktisk snakker til meg...) hadde de kanskje vinket! Jeg var kanskje uheldig med de tre. Yessda.

Det er offisielt målet mitt (sånn utenom å lære japansk.. Og få et oppdatert klesskap...) å bli gode venner med japanske gutter. Ønsk meg lykke til!


Jeg spiste forresten cup-ramen i dag, altså nuddler på boks! De er mye søtere i Japan enn Norge, fordi de hadde små blomster i seg! Og, til middag lagde Mama en curry som var så sterk at jeg pustet rimelig fort, og jeg så ut som jeg hadde på meg knall rød/rosa leppestift rundt munnen etterpå!

Ramen, med de fine spisepinnene mine!


Se på dem! Søte, og spiselige!

Fredag! Heimkunnskap n_n/

Hvorfor fredag når det er søndag i dag? Vel, fordi fredag var morsom, men jeg hadde ikke overskudd til å skrive. Ikke i går heller, for den saks skyld.

Fredag var utrolig morsom, fordi vi hadde nemlig heimkunnskap! Og, dette som alt annet, var jo ganske forskjellig fra det jeg er vant med fra norske skolekjøkken. Det jeg ble forbløffet over, var at skolekjøkkenet var lite. Gjennomsnittelig klasserom, tilogmed med tavle på veggen, bortsett fra at de hadde stappet inn åtte metalliske bord, og flere skap til kokkeredskaper. Bordene hadde vask på den ene kortsiden, og tre gassbluss på den andre kortsiden. På hvert bord ble det plassert syv personer. Så ble jeg ganske overrasket over, og veldig lattermild av, var at i tillegg til forklær måtte vi også bruke skaut. Jeg hadde fått beskjed om dette av Mama i forveien, så dette var jo greit, men jeg ble lettere sjokkert over at også guttene skulle bruke skaut. Så, alle dro frem tørklene sine, enten typiske bandanaer eller diverse fargerike. Selv hadde jeg et rosa med prikker! Og sort forkle! Haha. Men, som sagt, jeg ble utrolig lattermild av at guttene også skulle ha på seg skaut. Kato-kun var lettere forkjøla, så han brukte maske, som dekket halve ansiktet. Han hadde også på seg et grønt skaut, som han dro langt ned i panna (antagelig for å unngå det feminine...), og endte opp med at man bare så øynene hans. Åh, det så så dumt ut! Jeg er så lei meg for at jeg ikke hadde med meg kameraet mitt og tok bilder! Jeg skal prøve å snike det med neste gang. Vi skal vist ha heimkunnskap en gang til i år, yay! Nakai-kun var vel den eneste gutten som var søt med skaut. Han er alltid nusselig han. Haha. Og, han jeg ikke vet navnet på, var også gossin. Han er forresten en av de jeg liker best av gutta, nettopp fordi han er gossin. Minner litt om en bamse, enkli. En japansk bamse! Som snakker til meg, yay.

På bordet mitt, var også Misato (utrolig søt men merkelig jente... Alle kaller henne Pi-chan), Ayaka og Eiri (to av jentene som er mindre poplulære, men veldig hyggelige), Yamaguchi-kun, Yasumori-kun og han gossine bamsen jeg ikke vet navnet på. Det starter på Y-ettellerannet-kun. Jeg og Misato tok på oss oppgaven med pannekaker, mens Eiri og Ayaka tok seg av potetmosen til meatloaf'en, og gutta delte på grønnsakssuppe og kjøttet til meatloaf'en. Alle ingrediensene sto fremme på bordene, og dere kan tenke dere at det ble ganske trangt på et bord som var 1'5 meter i bredden og kanskje 2 meter i lengden, for syv personer som alle skulle lage et eller annet.

Jeg sto og rørte sammen pannekake røre, mens Misato løp litt til og fra for å hente ting og tang, pluss å lese oppskrifta. Jeg kan nemlig ikke lese den, den er på japansk. Haha, okei, jeg tar Katakana og Hiragana, pluss de lettere kanji'ene, men det er ikke nok til å lese en oppskrift! Uansett, jeg sto da og kokelerte da Yasumori-kun avbrøt meg med "Marion-chan! Marion-chan! Help! Tasukete kudasai!" Haha, han sto og kuttet opp løk, men fikk det ikke til, og lurte derfor på om jeg kunne hjelpe. Og vel, jeg som kan skryte av topp karakter i heimkunnskap (Mwahaha), hadde ingen problemer med å hakke til løk. Han ble så glad at jeg ble helt sjarmert. Og ikke minst at han hendvente seg til meg av alle jentene på gruppa. Meg, den skumle utvekslingsstudenten som ikke snakker perfekt japansk. Det var utrolig fint gjort av han! Det fortsatte litt sånn gjennom timene, fordi han søte som jeg ikke kan navnet på.. Woah, jeg kaller ham Y-kun jeg! ... Han lagde grønnsakssuppe, og ville ha meg til å smake på den, fordi han ikke visste om den var salt nok. Jeg ble glad... Det var så fint gjort av dem.

Jeg fikk også oppgaven med å steke pannekaker! Det skremte meg litt først, fordi jeg vet at det er vanskelig å steke fine, tynne pannekaker, og de har en tendens til å bli... Misdannet! Ikke nok med det, redskapene på skolekjøkkenet var håpløst gammeldagse. Men, jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Jeg fikk masse fine kommentarer på pannekakene mine, som ble fine, lyse og kjempetynne! Åh, det var skummelt, men gøy. Spesielt Kato-kun, som hadde klart å få en av sine sorte, skrøt av mine. Hahaha. Det at alle snakket så lett sammen, og samarbeidet som det vi gjorde, og at vi kunne le så lett, gjorde vel dette til en av de morsomste skoledagene jeg har hatt så langt i Japan. Og jeg har funnet ut av at noen av guttene har lettere for å ta kontakt med meg, nettopp fordi jeg blir så glad fordi de tar kontakt. Japanske jenter reagerer ikke sånn. Norge og Japan er virkelig forskjellige...

Så ble det tid for å spise. Jeg ble litt hektisk av det, for jeg skjønte ikke hvor vi skulle spise! I Norge pleide vi alltid å ha et eget rom til å spise i. Men, det japanske klasserommet hadde ikke plass til det. Derfor tok man krakkene som var stablet opp i et hjørne, og satte dem rundt arbeidsbordene. Det ble lagt sølvplater over vasker og over gassblussene, så dekket vi på, og spiste. Visste dere at på japanske skolekjøkkener er spisepinner en selvfølge? Også tekanner og små kopper til grønn te. Og skal jeg fortelle dere noe helt merkelig!? Det var ingen som startet med å spise før jeg samlet hendene mine og sa "itadakimasu!". Og så følgte de andre på helt naturlig! Det var så... Merkelig! Jeg skjønner det ikke helt, men det var i alle fall gøy. Og, akkurat som i Norge, ble gruppen min ferdig til å rydde etter seg først, og resultatet ble litt fritid i klasserommet vårt eget. Under friminuttene i timene vi hadde matlaging, hadde vi faktisk stalkere, folk som glodde veldig på oss som lagde mat. Det var fælt, fordi vi hadde bord like ved døra, og selvfølgelig fikk jeg min del med oppmerksomhet, jeg er jo utvekslingsstudenten. Det var flere som ville se meg med skaut og forkle, haha.

Og, en ting til! Under matlagingen så sto jeg og Y-kun side om side, mens jeg lagde pannekaker, og han lagde grønnsakssuppe. Misato kom forbi, og sa noe sånt som; "Åh, grønnsakssuppa ser god ut, ikke sant Marion!?" Og jeg så på grønnsakssuppa, rynket på nesa, og sa "Umm, ikke egentlig..." Noe som fikk Misato til å komme med et stort "Eeeeh!?" som er så typisk for de japanske jentene, og Y-kun så rimelig overrasket ut. Så, ettersom jeg skjønte at dette kunne mistforståes, skyndte jeg meg å bable ut en forklaring om at jeg ikke liker grønnsaker, noe som fikk dem til å hikste av latter. En Marion som står og vifter med en stekespade i hendene og unnskylder med et lettere forfjamset, unnskyldende og smilende ansikt, haha. Det er ikke noe rart de lo av meg.

Så da vet dere det, jeg har hatt en helt utrolig herlig dag på skolen! Det var frydefullt! Ikke engang matte kunne ødelegge for meg akkurat da. Haha. Jeg skal prøve å ta med meg kameraet neste gang, men ikke ha forventninger, fordi det er ikke sikkert læreren aksepterer det!

Blandede følelser!

Okai, først klage til folk, fordi de er dårlige til å kommentere! Vi har vært gjennom dette før. Det trenger ikke å være en særlig fornuftig kommentar heller, jeg blir som regel utrolig glad bare du legger igjen et lite spor etter deg selv! Og, er det så vanskelig å legge igjen en kommentar? Haha. Uansett, takk for at dere leser i det minste! n_n/

Så, over til dagen! Den var... Fylt med blandede følelser!
Først, lettere overraskelse og undring ved frokosten. Jeg satt og spiste den ristede brødskiva mi, og plutselig tok Mama en håndfull med en spesiell korntype, åpnet vinduet, og ropte "Djevelen (eventuelt onde ånder) bor ute!" Og kastet ut kornene. Så snudde hun seg inn mot kjøkkenet, og kastet en håndfull til, mens hun ropte "inne er lykke og fred." Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre, bare satt og så dumt på henne, mens jeg stoppet mitt i et tygg. Dette ga henne selvfølgelig latterkrampe (Ja, se for deg det, ansiktsutrykket mitt, og en morgensveis som garantert hadde gitt meg rolle som et disney-monster.... Er det noe rart hun ler?), og forklarte fort hva alt dette dreide seg om. Det skulle egentlig ha blitt gjort i går, men siden vi glemte det, ble det gjort i dag. Dette er japansk tradisjon, som skal holde onde ånder ute, og sørge for fred i hjemmet. I teorien skal man i etterkant spise kornene (Ja, fra gulvet!!! Og da har de ligget der lengre enn tre sekunder!), og alle spiser et korn for antall år man er. Altså, jeg er 18, så jeg skal teoretisk sett spise 18. Men, de smaker æsj, så vi slipper unna, yay! Så fikk jeg en håndful korn, og kastet litt av dem ut vinduet mitt og resten på gulvet. Det føltes veldig dumt på en underholdende måte!

Og så... Utrolig motvilje, da det viste seg å være utrolig kaldt ute (Ikke sammenlignet med Norge, men om du også måtte ha hatt på deg en tynn skoleuniform, tror jeg du hadde hatt det på samme måten...). Det var fælt, og jeg må ærlig innrømme at jeg bekymret meg veldig for tærne mine, jeg er sikker på at de var blå da jeg kom frem til skolen.

Jeg ble faktisk lettere overrasket også, da jeg sto på toget, og gikk til skolen. Det var snø ute! Ja!!!! Det var snø ute! Det er for varmt rundt huset vårt, siden havet er ganske nært, men på vei mot skolen, der var det snø! Åh, bare bitte litt, nok til å lage en skitten snøball, men det var utrolig koselig å se snø igjen! Det er virkelig ikke vinter uten snø altså. Gjett om jeg gleder meg til å stå på ski neste vinter. Hvem er med meg!!?!?

Da jeg ankom skolen, tilbrakte jeg de første to timene med å være trøtt, og kald. Jeg har som sagt fått vindusplass... Visste dere at det trekker fra vinduer!? Vel, det har jeg funnet ut av!

Dette ble etterfulgt av sjokk! Hvorfor? Vel, fordi.. Jaa.. Husker dere at jeg fortalte om det prosjektet vi hadde, det om verden, miljø og forurensning og sånt? Det viser seg at hele klassen skulle velge ut en gruppe de syntes var best, og at den gruppen senere skulle holde foredrag for hele førsteklasse. Og, siden gruppen min hadde fått meg til å være med på å lese noe av det vi hadde skrevet om, ble de fleste imponert over gruppen vår og meg, så derfor ble vi stemt frem som den beste gruppa. Hvorfor jeg syns det er dumt? WAAH! Fordi, det innebærer da å holde dette foredraget for førsteklasse, som da består av 300 elever! Og, ikke nok med det, dette skulle da holdes fra og med matfri i dag. Ikke nok med at jeg er utvekslingsstudent, og at jeg ikke kan japansk nok ennå, og at jeg knappest nok forsto det jeg selv leste, så skulle jeg da gjøre dette foran 300 elever fra skolen vår. Yessda.

Så ble jeg veldig nervøs, og fylt med skrekk, da vi ble plassert i gymsalen for foredragene. Vi var den siste gruppen av syv grupper (Vi ble antagelig plassert sist, fordi jeg var "godbiten" i det hele, ble jeg fortalt!). Så mens vi satt og hørte på de andre, steg spenningen hos de andre i gruppen min også. Jeg fikk øvd, men jeg var veldig fylt med motvilje. Jeg innså at jeg syns 300 mennesker er maaaaange.

Så var det vår tur. Åh, herregud det var så skummelt å stå der på scena, holde en mikrofon, og innse at 300 mennesker (som tidligere hadde kjedet vettet av seg), nå satt og glodde intenst på meg, utvekslingsstudenten. Men! Jeg er stolt av å fortelle at jeg klarte meg utmerket, og at stemmen min ikke skalv en gang! Hoho, jeg er flink! Derfor, utrolig lettet, og småskjelvende kunne jeg gå av scena sammen med gruppekameratene mine, som klappet meg på hodet og fortalte hvor flink jeg hadde vært. Vi fikk også hørt relativt mange små gisp, og folk som sa "utrolig!" og sånne ting. Hoho, jeg er virkelig glad jeg klarte å gjennomføre det. Jeg føler meg flink.

Jeg gikk faktisk innom en brødbutikk ved stasjonen min også, for å kjøpe en doughnut til å belønne meg selv. Det funket. Jeg liker doughnuts.

Så, da jeg kom hjem, var jeg bare trøtt. Nå skal jeg straks sove, og nyte det, sånn masse. I morgen skal jeg opp tidlig igjen, men jeg har store forventninger, fordi vi har heimkunnskap! Vi skal lage noe som heter... Meat Loaf? Aner ikke hva det er, gjør du? vi skal også lage pannekaker og diverse. Håper jeg liker det, for jeg får ikke med niste i morgen. Dette kan bli interessant!

Og til slutt, unnskyld, men jeg har ikke igjen penger på kortet, og siden jeg bruker mobilen som fotoapparat til det meste, får jeg ikke sendt og lagt ut alle bildene mine! Så, vent litt på dem a, værsåsnill!

Natta!

Bukke nikke og neie.. Vent nå litt... Bare bukke!

Vel. Da trooor jeg sånn nesten at jeg er på vei til å bli bedre igjen! Altså, jeg har hatt feber i dag også, og vært utslitt, men.. Hmm, jeg dro ikke hjem fra skolen som jeg gjorde i går, og jeg gikk heller ikke til sykesøsters kontor. Jeg er litt stolt, selv om jeg lurer på om det hadde vært bedre å gå enn å ikke gå. I går sov jeg faktisk hele fem timer da jeg kom hjem fra skolen, og hadde ikke problemer med å sove igjen klokken halv elleve. Jeg hadde faktisk ikke overskudd til å blogge i går! Haha.

Men vet dere hva som skjedde på skolen i dag? Vi byttet plasser igjen!! Og, minst like mye bråk som sist gang. Om ikke mer. Jeg sitter nå ved vindusrekka, tredje plass fra tavla. Jeg er ganske glad over å ha plass ved vinduet, jeg har alltid likt vindus-plasser! Nå har jeg Sari foran meg igjen, og Oka-kun (som av en eller annen merkelig grunn alltid sitter i nærheten av meg, hvorfor...?) sitter rett bak meg, og ved siden av meg sitter Nakai-kun. Haha, vet dere hva, første gangen jeg hørte navnet til Nakai-kun, var jeg overbevist om at læreren sa "Nagai-kun". Jeg holdte på å begynne å le. Hvorfor det er morsomt? Vel, fordi Nagai betyr lang. Det hadde vært for komisk med en gutt som het "lang" til etternavn. Men, han heter Nakai. Han er forresten kjempesøt. Han minner om et lite dyr man liksom bare vil kose med, eller mate eller noe sånt. Jeg tror de fleste i klassen ser sånn på ham også, hvertfall guttene. De retter alltid på slipset hans og sånt. Hihi, de er så søte. Han har også en tendens til å spille DS og lignende under pulten i timen. Altså, gjemmer DS'en under pulten, og sitter tilbakelent på stolen. Det funker! Risako gjør det samme med mobil! (Nei, ingen av delene er egentlig lov, men...)

I går, sånn før jeg dro hjem, hadde vi også en time utenom det vanlige. Hele klassen min ble plassert i et typisk japansk rom (skolen vår har lagt et eget lite hus viet til den typiske japanske stilen, faktisk! Der holdes også te-seremoni klubben.), og i løpet av timen, lærte vi å bukke skikkelig. I Japan tar man hverandre nemlig ikke i hendene, man bukker! Og, selvfølgelig har de forskjellige bukk for allting. Vi lærte et som heter dødens bukk, det bukker man når noen har dødd, og du viser respekt. Dette er et veeeeldig dypt bukk. Om du står, må du ha håndflatene omtrent på kneskåla, mens du bukker. Om du sitter, sitter du på kne, og legger håndflatene på gulvet, sånn at de nærmest former en trekant, og bukker så du nesten ligger på gulvet (fortsatt på kne). Vi lærte også bukk for lærere og personer av høyere status/alder enn deg, og det minner om dødens bukk, bortsett fra at det er raskere, og ikke fullt så dypt. Vennebukket er veldig lett, kort og om du sitter, må du huske å ikke ha mer en fingertuppene i gulvet! Og forresten, er du gutt, skal du ikke ha hendene foran deg når du bukker, mens langs siden, veldig viktig, tror jeg. Haha. Så, da vet du hvordan du skal bukke også, når du kommer til Japan.

Men, jeg lider av forkjølelse, så jeg tar senga nå! Dere vet i hvertfall at jeg lever, og har litt nytt lesestoff, okei?

Bææææ, og feber.

Veell... Frisk igjen!? Tydligvis ikke... Jeg sa jeg skulle være syk en gang, så jeg fikk ligge og sove i sengene på helsesøsters... Sykerom? Ja, i dag var dagen her... I løpet av de to siste timene, hvor vi hadde tegning, gikk jeg og Mika til helsesøster igjen, fordi jeg var så varm. Joda, jeg hadde feber, og fikk sånn fancy lapp på panna igjen. Så tok jeg med en lapp tilbake til læreren min i kunst. I kunsttimene skal vi nå lage to bilder, som skal være abstrakte, og kontraster av hverandre. Jeg lagde et lite utkast til hva jeg kunne tenkt meg å tegne, før jeg følte meg helt utslått, og spurte læreren om jeg kunne få gå og sove litt. Det var greit, så i omtrent tre kvarter lå jeg og sov i en av de myke sengene på sykerommet. Rommet har to senger, med forheng, pute og stor dyne. Det minner litt om et sykehus, og er faktisk veldig hygienisk, så vidt jeg har skjønt. Du kan måle feber, få maske og alt mulig annet der. Det er tilogmed en beholder med kokvarmt vann, som man kan få på små flasker om man er kald, har vondt i magen eller ting som det. Da jeg kom inn i rommet, var helsesøster der, og ei jente til fra 1klasse. De roste japansken min masse, så la de meg godt til rette i en seng, og ga meg en flaske varmt vann som jeg kunne varme meg på, i tillegg til den avkjølende tapen i panna. Jeg hadde det veldig bra, egentlig, så bra som jeg kunne når jeg var sliten.

Jeg ble vekt av Mika og Sayo, som fortalte at timen var over, og jeg fikk lov til å skippe klubbaktivitetene mine i dag, fordi lærerene var bekymret. Jeg fikk også masse beskjeder om å ta vare på meg selv, og passe på å ikke bli mer syk. Så bar det rett hjem. Fra morgenen av var det faktisk fint vær, men nå regnet det. Sånn, skikkelig masse, hølja ned kan vi si. Det var ikke gøy når man hadde feber og hoste, og ikke hadde med paraply! Men det gikk da greit, jeg ble bare litt våt. Vel hjemme drakk jeg en kopp kakao, og sov derretter i to timer. Jeg pleier ikke å ha feber på kvelden, men nå som jeg skriver det (og klokka er 21:00 her i Japan), har jeg faktisk feber, og er nektet det daglige badet, fordi man får ikke bade om man har feber her i Japan! Det sjokkerte meg litt, men dette er visst noe alle vet her. Har du feber, bader/dusjer du ikke! Så nå skal jeg nok snart sove litt mer, og håpe jeg blir frisk til i morgen.

Og sånn forøvrig... Jeg fikk klassevenninnene mine til å dø på seg av latter i dag. Hvordan? Vel, i Japan har de bare morsomme lyder som skal forestille dyrelyder. Som f.eks. kyllinger, de sier visst "piju piju" og hunder som sier "wan wan". Jeg illusrerte derfor de skikkelige etterligningene vi bruker i Norge, og siden jeg er spesielt treffsikker på høns og gjeiter, knakk de ganske godt sammen. Jeg fikk dem til å snakke norsk også! Og, jeg trodde jeg skulle dø på meg... Spesielt da hun ene ville vite typiske norske banneord. Det viser seg at ordet "pule" (med den typiske tykke L'en) og "faen" er heller vanskelig for japsene å si. Åh, det får man seg en god latter av!